HØY har spilt inn tanker om forslag til ny struktur og fag- og timefordeling i videregående opplæring. Under er en sammenstilling av våre kommentarer.
HØY støtter ambisjonen om et tydeligere felles kompetansegrunnlag i videregående opplæring. Men innholdet må være relevant for elevenes valgte sluttkompetanse, og strukturen må synliggjøre fagbrev og høyere yrkesfaglig utdanning som attraktive og sammenhengende utdanningsveier.
Utdanningsdirektoratet har bedt om innspill til framtidas fag- og timefordeling i videregående opplæring. I sitt svar understreker HØY at en ny struktur må ta utgangspunkt i at videregående opplæring leder til ulike, men likeverdige sluttkompetanser. Felles innhold kan være verdifullt, men må ikke utformes slik at generell studiekompetanse blir den underforståtte normen for alle elever.
Et felles innhold kan gi alle elever et solid og dannende grunnlag for å delta i samfunns- og arbeidsliv. Felles kompetanseområder kan også gjøre det lettere å skifte jobb, oppdatere kompetansen senere i livet og få dokumentert og anerkjent kompetanse ved omvalg og overganger mellom utdanningsløp.
Forutsetningen er at innholdet kan utvikles på ulike måter avhengig av utdanningsprogram og sluttkompetanse.
På yrkesfag må opplæringen ta utgangspunkt i yrkesfaglige problemstillinger, arbeidsmåter og læringsarenaer. Likt innhold kan ikke bety identiske fag, undervisningsformer eller vurderingsformer.
Da risikerer vi å gjøre yrkesfagene mer teoretiske, svekke motivasjonen og redusere tiden til programfag, yrkesfaglig fordypning og praksis.
Dagens 588 timer med fellesfag på vg1 og vg2 kan være et utgangspunkt for videre arbeid, men timetallet bør ikke låses før konsekvensene er utredet. En eventuell økning må ikke gå på bekostning av opplæringen som bygger yrkeskompetansen. Udir bør vise hvordan ulike modeller påvirker gjennomføring, lærer- og utstyrsbehov og muligheten til å opprettholde små og desentraliserte tilbud.
HØY mener det felles innholdet bør prioritere muntlig og skriftlig kommunikasjon, praktisk matematikk og tallforståelse, digital kompetanse og ansvarlig bruk av kunstig intelligens. Kildekritikk, demokrati og den norske arbeidslivsmodellen, personlig økonomi, helse og livsmestring, bærekraft, HMS og evnen til læring og faglig oppdatering bør også inngå. Kompetansen bør så langt som mulig utvikles i relevante faglige og yrkesnære sammenhenger.
Mye av dette finnes allerede i Overordnet del og i dagens læreplaner, men er fordelt på flere fag og temaer. Utfordringen er derfor ikke først og fremst å legge til stadig nytt innhold. Det viktigste er å sikre progresjon, relevans og sammenheng. Temaer som å lære å lære, kritisk tenkning, demokrati og medborgerskap og bærekraftig utvikling bør konkretiseres for videregående nivå. I yrkesfagene må dette knyttes til blant annet faglig ansvar, kvalitet, dokumentasjon, etiske avveininger, ressursbruk, teknologi og medvirkning i arbeidslivet.
Formålet med felles innhold bør tydelig omfatte elevenes evne til å lære og videreutvikle kompetansen gjennom hele yrkeslivet. Videre utdanning er ikke bare universitet og høyskole. Den omfatter også høyere yrkesfaglig utdanning. Elever på yrkesfag må møte fagskolen som en naturlig vei videre etter fagbrev eller annen relevant yrkeskompetanse.
Karriereveiledningen må derfor vise sammenhengen mellom yrkesfag, fagbrev, arbeidserfaring og fagskole. Felles innhold må ikke bidra til at generell studiekompetanse framstår som den mest selvfølgelige eller mest attraktive veien videre. Elevene skal kunne se verdien av både yrkesfaglige og studieforberedende løp, og forstå hvilke muligheter de ulike sluttkompetansene gir.
Et felles grunnlag for studieforberedende opplæring kan gjøre kravene til studiekompetanse tydeligere og redusere forskjeller mellom retningene. Samtidig kan et omfattende felles innhold gjøre påbygg mer krevende og skape nye hindringer for elever som kommer fra yrkesfag. Konsekvensene må utredes før omfang og krav fastsettes.
HØY ber særlig om en konsekvensutredning av både påbygg etter vg2 og påbygg etter oppnådd fag- eller yrkeskompetanse. Den framtidige strukturen bør støtte opp om fagbrev først. Kravene til påbygg må være forutsigbare og bygge videre på kompetansen eleven allerede har dokumentert, ikke behandle yrkesfaglig opplæring som et avvik fra den studieforberedende hovedveien.
Få og brede studieforberedende retninger kan gi bedre oversikt og legge til rette for faglig fordypning. Strukturen må samtidig være nasjonalt gjenkjennelig og gi reell tilgang til valgmuligheter i hele landet. Lokal fleksibilitet må ikke føre til store geografiske forskjeller i hvilke fagkombinasjoner elevene faktisk kan velge.
Flere av de foreslåtte navnene, som naturvitenskap, teknologi og realfag, helse, aktivitet og idrett og næringsliv, ledelse og økonomi, kan oppfattes som mer direkte yrkeskvalifiserende enn de er. Informasjonen til elever og foresatte må tydelig forklare at retningene gir studiekompetanse og er ment å lede videre til høyere akademisk utdanning. De gir ikke fagbrev, autorisasjon eller en konkret yrkeskvalifikasjon. Studieforberedende tilbud bør ikke konkurrere med yrkesfagene på et misvisende grunnlag.
Færre og større fagenheter kan gi bedre tid til fordypning. Samtidig kan de redusere fleksibiliteten og gjøre omvalg vanskeligere. Før det tas stilling til antall fagenheter og fordelingen mellom felles, studieforberedende og retningsspesifikt innhold, bør Udir legge fram sammenlignbare modeller som viser konsekvensene for elever, lærere, skoleeiere og overganger mellom utdanningsløp.
Framtidas videregående opplæring må gi alle elever et relevant felles grunnlag, men uten å viske ut forskjellene mellom sluttkompetansene. På yrkesfag må programfag, yrkesfaglig fordypning og praksis fortsatt ha tilstrekkelig plass. For elever som skal videre til studiekompetanse, må kravene være tydelige.
For dem som velger en yrkesfaglig vei, må fagbrev, arbeidserfaring og høyere yrkesfaglig utdanning framstå som en helhetlig og framtidsrettet karrierevei.